Mange koraller vokser raskt og kan betraktes som "ugress". Disse korallene har en felles egenskap - de har tynne og skjøre strukturer som lett kan bli ødelagt av stormer. Et eksempel på dette er Staghorn-koraller.

Staghorn-koraller vokser i store kratt, som fungerer som viktige habitater for fisk. De har en tendens til å ha grener som bare er noen få centimeter tykke. Imidlertid kan en enkelt koloni vokse opptil 1,2 meter høy. Disse korallene finnes vanligvis i grunt vann i Karibia, samt rundt Bahamas og Florida. På grunn av deres skjørhet, er de spesielt utsatt for skade under stormer.

Korallbleking, en genial overlevelsesstrategi

En tankevekkende artikkel skrevet av marinbiolog Morten Jødal. Artikkelen utforsker det fascinerende fenomenet korallbleking, som, til tross for sitt dystre navn, er en sofistikert overlevelsesstrategi utviklet av koraller. Jødal dykker dypt inn i dette emnet, og gir leserne en unik innsikt i korallenes utrolige tilpasningsevne i møte med miljøendringer. Denne artikkelen er et must for alle som er interessert i marinbiologi og miljøvitenskap.

Artikkelen er i A4 format. 13 sider.

Fisken uer trives i norske korallrev.

Har funnet 200 000 korallrev i havet utenfor Norge

I forbindelse med oljevirksomhet ble det funnet kaldtvannskorallrev langs norskekysten på slutten av 1980-tallet. Noen er flere kilometer lange og er i dag fredet. Dessverre er flere ødelagt av bunntråling, så de har det travelt med å kartlegge resten av kysten.

Artikkelen er i A4 format. 7 sider.

Rapporten "Coral in a Warming World: Causes for Optimism" fokuserer spesifikt på harde, grunne koraller som lever i den fotiske sonen (Den fotiske sonen, også kjent som eufotisk sonen, er den delen av havet hvor det er nok lys til at fotosyntese kan foregå. Denne sonen strekker seg vanligvis til en dybde på omtrent 100 meter, men dette kan variere avhengig av vannets klarhet. I områder med mange partikler, som for eksempel i fjorder, kan den fotiske sonen bare utgjøre de øverste 10-15 meterne. I denne sonen er det nok sollys til at alger og andre fotosyntetiske organismer, inkludert koraller, kan produsere energi gjennom fotosyntese. Dette gjør den fotiske sonen til den biologisk rikeste delen av havet) - vanligvis mindre enn 40 meter dypt. Dette er i tråd med den typiske populære og mediebruken av ordet 'korall'.

Dype vannkoraller som ikke er sterkt avhengige av fotosyntese fra symbionter (ulike alger), er ikke inkludert i denne rapporten. Definisjonen som brukes i rapporten dekker nesten alle korallrevene som regelmessig nevnes i media som truet av klimaendringer.

Med andre ord, rapporten konsentrerer seg om de korallrevene som er mest relevante for offentlig diskusjon og bekymring når det gjelder trusler fra klimaendringer. Den tar ikke for seg dypvannskoraller som har forskjellige økologiske nisjer og tilpasninger, og som derfor kan reagere annerledes på klimaendringer.

Coral in a Warming World: Causes for Optimism

Rapporten er skrevet av Peter Ridd, en fysiker som har forsket på Great Barrier Reef siden 1984. Han har publisert over 100 vitenskapelige publikasjoner og er en tidligere leder av Marine Geophysical Laboratory ved James Cook University, Townsville, Australia.

Rapporten utfordrer den rådende oppfatningen om at korallrevene er i fare på grunn av global oppvarming. Ifølge Ridd viser de offisielle dataene ingen tegn på noen langsiktige trender i korallrevhelsen. Faktisk viser datasettene - for Australias Great Barrier Reef - at koralldekningen er på rekordhøye nivåer.

Ridd argumenterer for at koraller er ekstraordinært tilpasningsdyktige livsformer, og at blekingseventer, som det ofte blir spredt dommedagsprofetier om, bare er korallenes naturlige respons på endringer i miljøet. Han foreslår at i stedet for å bli sett på som truet av klimaendringer, bør koraller faktisk bli anerkjent som en av organismene som minst sannsynlig vil lide skade i en varmere verden.

Ridd hevder at de virkelige risikoene for revene kommer fra overfiske og forurensning. Han understreker også behovet for å forbedre standardiseringen og randomiseringen av datasett utenfor Australia.

Rapporten gir dermed et optimistisk syn på fremtiden for korallrevene i en verden som blir varmere1. Den gir håp om at korallrevene kan tilpasse seg og overleve tross de utfordringene de står overfor. Dette er en viktig melding for alle som er bekymret for helsen til våre verdifulle marine økosystemer.

Rapporten er i PDF format. 33 sider.

Palmyra Atoll er en bemerkelsesverdig øygruppe i det sentrale Stillehavet, omtrent 1600 kilometer sørvest for Honolulu. Den består av rundt 50 småøyer med et samlet areal på omtrent 10 kvadratkilometer. Atollen er nesten helt flat, med en gjennomsnittlig høyde på bare 2 meter over havnivå.

Palmyra Atoll er en del av Pacific Remote Islands Marine National Monument, som er det største marine verneområdet i verden. Atollen består av både tørt land og rev, samt tre laguner adskilt av korallrev.

Atollen ble oppdaget i 1798 av et amerikansk skip under kommando av kaptein Edmund Fanning, men det var først i 1802 at det amerikanske skipet Palmyra gikk i land. Palmyra Atoll ble annektert av Kongeriket Hawaii i 1862, og senere av Storbritannia i 1889. I 1898 annekterte USA Palmyra som en del av Hawaii-territoriet.

I dag er Palmyra Atoll et nesten uberørt tropisk villmarksområde som er hjem til mange arter av koraller, marine dyr og sjøfugler. Det er ingen fastboende på atollen, men den brukes av 4 til 20 personer, hovedsakelig forskere. Atollen er kjent som Palmyra Atoll National Wildlife Refuge og forvaltes som et naturreservat av USA.

Palmyra Atoll: Korallrevets bemerkelsesverdige gjenoppretting

"Decadal stability of coral reef benthic communities on Palmyra Atoll, central Pacific, through two bleaching events" er en vitenskapelig artikkel som utforsker motstandskraften til korallrevsamfunn på Palmyra Atoll. Artikkelen fokuserer på hvordan disse samfunnene har klart å opprettholde stabiliteten over et tiår, til tross for to store blekinghendelser. Forskerteamet, ledet av marinøkolog Jennifer E. Smith, gir en detaljert analyse av hvordan korallene har klart å gjenopprette til før-bleking nivåer innen to år etter hver hendelse. Denne studien gir verdifull innsikt i korallrevenes motstandskraft og deres evne til å tilpasse seg og overleve i møte med miljømessige utfordringer.

Artikkelen er i A4 format. 3 sider.